Reggio Emilia er en by i Nord -Italia. Byen er kjent for sin barnehagefilosofi, som de har utviklet i løpet av de siste 35-40 årene. De fleste barnehager ble drevet i privat regi av den katolske kirke, men i ettertid har kommunen overtatt driften.

Loris Malaguzzi, som var barnehageleder i Reggio fra slutten av 60-tallet og fram til 90-tallet så etterhvert at barnehagene var en viktig del av barns utdanning og begynte systematisk med å legge grunnlaget for dagens Reggio-filosofi. Han kjempet for kvalitet og kreativitet i barnehagene. For å utdype hans tanker i den pedagogiske filosofien, er hans dikt ”Et barn har hundre språk” et godt uttrykk:

Et barn er skapt i og av hundre

barnet har hundre språk ,

hundre hender,

hundre tanker,

hundre måter å tenke på,

å leke på, å snakke på,

hundre – alltid hundre,

måter å lytte på,

å overraske på og elske på,

hundre gleder,

for å synge og forstå,

hundre verdener,

å oppdage,

hundre å finne opp,

hundre verdener,

å drømme.

Barnet har hundre språk,

men har blitt frarøvet nittini.

Skolen og kulturen,

skiller hodet fra kroppen.

Og barnet blir fortalt;

å tenke uten hender,

å tenke uten hode,

å lytte uten å snakke,

å forstå uten glede,

og elske å fortrylles,

bare til jul og påske,

de blir fortalt;

å oppdage en verden som allerede

finnes

og av hundre blir de frarøvet nittini.

de blir fortalt,

at glede og arbeide,

vitenskap og forestillingsevne,

himmel og jord,

fornuft og drøm,

ikke passer sammen.

Kort sagt blir de fortalt

at hundre ikke finnes.

Men barnet sier;

Visst finnes hundre.

Loriz Malaguzzi.

For at alle skulle få se hvordan de arbeidet, tok de med seg arbeidene ut på torg og i parker. Derfra drog de mer og mer hele samfunnet inn i pedagogikken.

("I dialog med RE", Carlina Rinaldi 2006)

Et barn har hundre språk, men frarøves nittini", denne tankegangen bygger på en sterk tro på menneskets og barnets iboende muligheter, en stor respekt for barnet og en bevissthet om at alle er født intelligente med en sterk drivkraft til å utforske verden (det kompetente barnet). Man finner også igjen mange av disse idealene i Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver.

I Reggio Emilia barnehagene er der åpenhet og nysgjerrighet for nye perspektiver. De innhenter teorier og ideer fra mange forskjellige fagfelt, som de reflekterer rundt og fyller med egen betydning og eget innhold i sin pedagogiske praksis. Dette inntar de med en kritisk og spørrende holdning, noe som gjør teoriene til deres praksis.

Innenfor Reggio Emilia snakker en om de" tre pedagogene":

Barnet selv; og dets søk etter kompetanse gjennom andre barn eller voksne.

Den voksne; pedagogens rolle blir å stimulere barnas nysgjerrighet, skaperglede og oppdagerlyst.

Det fysiske miljøet; skal oppmuntre til kommunikasjon, lek, læring og utforsking. Miljøet skal kunne forandres etter ulike kunnskapsområder og etter barnas behov.

Med disse "tre pedagogene" i minne har vi begynt å utforme barnehagen med nye
øyne. Hver avdeling legger tilrette for dette ut i fra hvilke alder og behov det
er i gruppene. Barna skal lære gjennom å forske, ikke gjennom et personal som
belærer. Dialogen mellom barna og personalet blir derfor et viktig verktøy for
læring, men også dialoger med samfunnet rundt barnehagen. Ut i fra barnas interesser og diskusjoner jobber vi med læring gjennom prosjektarbeid